Jeg kjenner en bonde...

Jeg kjenner en bonde, en veldig ung bonde. Han har hele livet visst at han vil jobbe med dyr og jord. Produsere mat. Sunn, trygg og ren mat. Han har kuer. Melkekyr og ammekyr. Fjøset hans er litt gammelt- det er ingen melkerobot der. Han må vaske jur, sette på melkeorgan og bytte til neste ku selv. Han har et eget rom hvor kalvene er. Det er fint å ligge i halmen sammen med kalvene. Noen morgener er det slitsomt å stå opp i fem- seks tida for å melke, kanskje særlig på søndager, etter en skikkelig Bygdeungdomslags fest. Men han må opp. Det er dette livet han har valgt. Bonden jeg snakker om har så vidt fylt tjue år, gården ligger i ei lita bygd på det sentrale Østlandsområdet. Han har en stor familie med både aktive foreldre, søsken og besteforeldre rundt seg. Da han tok over drifta, så slet han en del med bankene-han måtte jo ta opp stort lån både for å kjøpe dyr og driftsapparat, og til driftskreditten. Han var jo så ung! Han hadde ikke vist at han kunne noe!

Men gutten har fått det til. han er en blid og stolt kar. Stadigvekk slipper han folk inn i fjøset- de kan få se, eller til og med få prøve å melke. Han er stolt, og jeg er stolt. Enormt stolt av slike som han, som tørr og satser innen landbruket selv om inntjeninga er dårlig og marginene små. Men nå kommer noen og sier at han ikke er stor nok. Ikke effektiv nok. At han med sin produksjon ikke er ønsket! Da blir man sint og lei seg.

Jeg vil bare si at jeg er utrolig stolt av Ole Kristian Kildahl og andre som han. Landbruk er viktig, og ungdom er viktig. På bildet er det en gjeng ungdommer som har skjønt det. Heia dere! ( Og ja.. med dette innlegget så synliggjør jeg at jeg selv begynner å bli voksen, jeg er jo gammel nok til å kunne vært ei ung kor for flere av disse...)